Romjulssøndag

Julen handler om at Guds rike bryter inn i vår menneskelige verden. Romjulssøndag er temaet «flukt»: Et lite barn blir dratt ut av hjemmet sitt midt på natten og må bo i et fremmed land, hvor de andre barna snakker et fremmed språk.

Romjulssøndag

Romjulssøndag
29. desember 2019 i Oslo domkirke
Preken ved Frode Lagset

Frode Lagset (f 1971). Feltprest. Arbeider for tiden med en doktoravhandling om Tor Aukrusts sosialetikk. Har tidligere vært ansatt som prest og koordinator for prosjektet «Åpen kirke» i Oslo domkirke (2002–2005). frode@lagset.no

Tekster:
Salme 1,1–6
De to veier

1 Tim 3,16
Gudsfryktens mysterium

Matt 2,13–15
Flukten til Egypt

–––

Intimasjon

I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. (Amen)

–––

«Den yndigste rose er funnet», sang vi, «Krist inn i vår ætt lot seg pode.»

Julen handler om at Guds rike bryter inn i vår menneskelige verden.

I dag er temaet «flukt». Vi skal lese om at et lite barn blir dratt ut av hjemmet sitt midt på natten, og må bo i et fremmed land, hvor de andre barna snakker et fremmed språk.

Jesu erfaring som flyktning har inspirert kristne til politisk engasjement for flyktninger og migranter. Dagens tekst inviterer oss til å reflektere over hvilket budskap kirken er kalt til å formidle, og reflektere over hvilke politiske dimensjoner som ligger i dette. 

–––

Preken

En gutt var født blind.

Dagens preken har tre deler: Først vil jeg plassere julens tekster i et bredere bibelteologisk perspektiv. Så vil jeg gå nærmere inn på dagens tekst. Til slutt vil jeg bruke denne lesningen til å si noe om kirkens politiske rolle i dag.

La oss stille et spørsmål til Det nye Testamentet. Vi spør: Når blir Jesus guddommelig? På dette spørsmålet gir vårt NT fire svar:

1) I de eldste lag av teksten, eksempelvis i Apostelgjerningene, kapittel fem, finner vi det første svaret. Her er det apostelen Peter som forklarer seg for Rådet, altså forsamlingen av overprester i Tempelet i Jerusalem. Han sier: «Våre fedres Gud reiste opp Jesus, han som dere hengte på et tre og drepte. Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som fyrste og frelser». (Apg 5,30f)

Her ser vi at Jesus forstås som et menneske, men i og med oppstandelsen blir han guddommeliggjort ved Guds inngripen.

2) Det andre trinnet finner vi et eksempel på i Markusevangeliet. Markus har samlet en rekke fortellinger om Jesu virke her på jorden. Og med alle de undrene han gjorde, må han ha vært guddommelig før oppstandelsen. Markus begynner sitt evangelium med å fortelle om at Jesus går ut i ørkenen og der møter han Døperen Johannes. Når Jesus blir døpt av Johannes, åpner himmelen seg og det lyder en røst fra himmelen: «Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 1,11)

Her finner vi fortsatt det vi på fagspråket omtaler som en «adopsjonistisk kristologi». Mennesket Jesus blir guddommelig ved at Gud adopterer ham som sin sønn.

3) Det tredje trinnet i utviklingen av refleksjonen om hvem Jesus er, finner vi i fødselsfortellingene, eller rettere: Fødsels- og barndomsfortellingene. Dem finner vi hos Matteus og Lukas. Her blir Jesus guddommelig allerede fra unnfangelsen av. Jeg kommer tilbake til dette.

4) Det fjerde trinnet finner vi i Johannesevangeliet. Her er Jesus den preeksistente Gud, Jesus er guddommelig fra begynnelsen av, fra før skapelsen:

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.» (Joh 1,1f)

Og litt senere:

«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14)

Denne teksten leser vi på første juledag. Og da har vi alltid lest Lukas sitt juleevangelium kvelden før. Så når vi leser denne innledningen til Johannesevangeliet, er det med juleevangeliet langt fremme i bevisstheten. Når vi hører om Ordet som ble menneske, ser vi for oss krybbe og stall og gjetere på marken og engler i skyen. Men ikke noe av dette finnes i Johannes sin fremstilling. Tvert om, dersom vi leser Johannes uten å vite om Lukas, så hører vi ingen ting om jomfrufødsel, vi hører ikke om at Jesus blir født i Betlehem.

Ja, faktisk er det slik, at hadde vi ikke fått overlevert Matteus og Lukas sine evangelier, så hadde vi ikke visst noe om dette i det hele tatt. Og vi hadde neppe spurt om jomfrufødsel i det hele tatt. Ja, strengt tatt hadde det holdt at vi mistet de to første kapitlene hos Matteus og Lukas, så hadde teologien klart seg uten jomfruer og Betlehem.

Vi ser altså at det er en utvikling av forståelsen av hvem Jesus er i NT.

Men også mellom Matteus og Lukas er det viktige forskjeller. Hos Lukas er det kongen, keiseren som er ledemotivet. Englene i skyen, gjeterne på marken, stall og krybbe – det er elementer som de første leserne kjente igjen. Dett eer elementer som beskriver fødselen til en stor konge. Jesus settes her på linje med keiser Augustus (som Lukas sørger for å nevne i fortellingen) og den greske heltekongen, Aleksander den store.

Hos Matteus er forbildene hentet fra Den hebraiske Bibel. Matteus har en annen geografi og en annen kronologi enn Lukas.

Hos Matteus bor Josef og Maria fredelig sammen i Betlehem når Jesus blir født. En gang i løpet av Jesu to første leveår, kommer de vise menn. Dette er stormenn fra utlandet. De kommer med kostbare gaver: gull, røkelse og myrra.

Det er denne oppmerksomheten fra utenlandske stormenn som gjør kong Herodes urolig for sin maktposisjon. – Og han beordrer at alle guttebarn under to år skal drepes. Men Josef er snarrådig, og «samme natt» flykter han med barnet og barnets mor til Egypt.

Nøkkelen til å forstå dagens tekst ligger i den siste setningen vi leste:

«Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.»

Matteus speiler fortellingen om Jesu fødsel opp mot profetiene i den hebraiske bibel. Og det er profetier som kobler Jesus til Moses som er karakteristiske for Matteus sin fortelling. Flukten til Egypt handler om hvordan Jesus overlever trusselen om å bli tatt av dage.

Fortellingen om Herodes som dreper alle guttebarn, som vi leste på torsdag, på stefanusdagen, henspiller på at farao beordret at alle jødiske guttebarn skulle kastes i Nilen.

Her er det både hendelsene selv og språklige fortellerstrukturer som peker på en slik sammenheng. I denne analysen må vi gå helt ned på enkeltgloser i den greske teksten, jeg håper dere er villige til å tro meg, uten at jeg går gjennom dette i detalj.

Matteus sitt hovedbudskap er altså, og her forenkler jeg litt: Jesus er den nye Moses.

Jesus er den nye folkeføreren. Der hvor Moses førte Israelsfolket fra slaveri i Egypt, gjennom dåpen i Rødehavet og frem til det jordiske paradiset, Kanaans land – der er Jesus den nye folkeføreren. Jesus fører oss, kirken, gjennom dåpens frelsende bad ut fra slaveriet under synden i den gamle verden og inn til gleden i det himmelske paradis, Guds rike.

Denne lesningen utfordrer de tolkningene som vi vanligvis knytter til denne teksten.

Jeg tenker på en politisk og en eksistensiell lesning.

Den politiske lesningen går ut på at man som predikant gjør et poeng ut av at Jesus erfarte det å være flyktning. Som barn ble han rykket bort fra hjemmet sitt og sendt til et fremmed land. Og så kobler vi dette til alle dem som er på flukt i dagens verden.

Uansett hvor riktig og god teologi det er å være solidarisk med flyktninger, så er ikke dette noe Matteus bryr seg om. Og her gjelder det altså å ha to tanker i hodet på en gang. Bibelen lærer oss at vi skal være solidariske med flyktninger, med fattige. Jesu eksempel viser at han tok de utstøttes parti en rekke ganger.

Men denne teksten handler ikke om dette. Som forfatter mangler Matteus her enhver empati med de menneskene han forteller om. Når Josef tar med seg Jesusbarnet til Egypt, er det fordi engelen beordret det. Josef har ikke innhentet uttalelser fra det lokale barnevern eller en sikkerhetsmessig vurdering fra Politiets overvåkningstjeneste. Hvordan menneskebarnet Jesus blir merket for livet av denne flukten, det er fullstendig uinteressant for Matteus.

Dette handler om litterære konvensjoner, om hvordan man utformet fortellinger for to tusen år siden. Det sier lite om Matteus’ personlighet, heldigvis.

Det vesentlige hos Matteus er engelen. Det vesentlige er at Gud griper inn i historien.

Denne mangelen på empati utfordrer også en individuell og eksistensialistisk lesning av denne teksten. I en slik lesning er vi over i det metaforiske. Her blir flukten et bilde på vår egen unnfallenhet.

Nå som vi har fått filosofene Jean Paul Sartre og Martin Heidegger på avstand, kan vi lettere se hvordan de henter inn et sentralt pietistisk motiv i den eksistensialistiske filosofien. Eksistensialismen sier at den egentlige eksistensen finnes i valget.

Dette valget, det egentlige valget, det er å slippe Jesus inn i sitt hjerte. Fortellingen om flukten forteller om et samfunn og om mennesker, altså Herodes, som tror at han kan bruke vold for å komme seg unna valget, for å slippe selve livsvalget.

Selv om dagens tekst ikke sier noe direkte om de spørsmål som er brennende i dag, så kan julens tekster likevel minne oss om hva som er kirkens politiske budskap.

For kirken er politisk, kirken skal være politisk.

Kirkens grunnleggende politiske budskap er at statsmakten er begrenset.

Statens makt er begrenset moralsk, den har begrenset legitimitet. Det er kun den staten som er lydig mot Guds vilje som er en sann stat. Når staten bryter med Guds vilje, er den tyrannisk og despotisk.

Statens makt er begrenset i tid. Det er kun nå, i denne nådetiden mellom Jesu første komme, som vi minnes i julen, og Jesu andre komme, som julen også innvarsler, det er kun i denne mellomperioden, at staten og den verdslige makt har sin rolle.

Når Guds rike bryter gjennom for fullt, da har også staten utspilt sin rolle.

Når Matteus beskriver Jesus som den nye Moses, definerer han vår tid og vår eksistens som en ørkenvandring. Israelsfolket vandret i ørkenen i førti år, mellom slaveriet i Egypt og inngangen i det forjettede Kanaans land. Denne ørkentiden, denne nådetiden som er kirkens tid, det er en tid som har en ende.

Julens gledesbudskap er at den tid og den verden vi nå lever i, ser enden komme. Julens gledesbudskap er at den tid og den verden vi nå lever i, ser frelsen komme.

I inngangsalmen sang vi: «Den yndigste rose er funnet [...] Krist inn i vår ætt lot seg pode.» Julens budskap er at det guddommelige tar plass i det menneskelige.

Guds rike bryter inn i vår menneskelige verden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

–––

Frode Lagset (f. 1971). Feltprest. Arbeider for tiden med en doktoravhandling om Tor Aukrusts sosialetikk. Har tidligere vært ansatt som prest og koordinator for prosjektet «Åpen kirke» i Oslo domkirke (2002–2005). frode@lagset.no

 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"